Villreinforskning – Et tilbakeblikk og et innledende fremblikk

​

 Av Eigil Reimers, Dr. Philos. og Professor emeritus, Institutt for Biovitenskap (IBV),

Universitetet i Oslo (UiO) og Norges milj.- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

​

Ingress til hovedartikkelen:

Villreinen i Sør-Norge har røtter tilbake i 2 millioner år og har overlevet flere istider som «klimaflyktninger» sør i Europa og øst i Sibir. Men reinen har ikke bare måttet tilpasse seg istidene. De måtte også tilpasse seg våre nære slektninger og dyktige villreinjegere, neandertalerne som forsvant for rundt 30 000 år. Reinens velutviklete evne til å tilpasse seg nye utfordringer lå kanskje først og fremst i deres flokkinstinkt der flokkens mange øyne, ører og luktesans ble deres beste «livsforsikring».

 

Våre forfedre som dukket opp i våre kyst- og fjellområder for 12 000 år siden livnæret seg av kystens varierte næringstilbud som skjell, fisk, sel og fjellviddenes rikdom av villrein. Jakt- og fangstmetodene var tilpasset en avkastning som tillot høsting av «rentene» eller overskuddet mens bestandene eller «kapitalen» forble bærekraftige. Dette endret seg etterhvert som det teknologiske mennesket gradvis fortrengte villreinen og erstattet den tradisjonelle jeger- og fangstkulturen. Lover og regler som regulerte våpenjakt eksisterte ikke tidligere, men ble gradvis innført og villreinen unngikk total utryddelse med fredning på begynnelsen av 1900-tallet.

 

Den forvaltningsveien vi skulle gå «ble til mens vi gikk» og villreinen ble igjen en ressurs man gradvis fikk kunnskap til å forvalte.  Men, med adskillige «humper i veien» blant annet med bestander som vokste ut av kontroll, overbeiting, intens nedskyting med påfølgende stress og «kondisjonssvikt» for rein, jegere og forvaltning. Så fulgte år med rimelig god bestandskontroll med våre 23 villreinstammer. Inntil det under GPS-merking av villrein i Nordfjella i 2016 ble felt et sykt dyr som viste seg å være smittet med den fryktede skrantesyken (CWD) som vi trodde bare fantes i Nord-Amerika. Og alarmen gikk.

 

Det ble tatt en dramatisk beslutning om å fjerne all rein i Nordfjella sone 1 med håp om å også fjerne all smitte - uten å vite hvor smitten kom fra. Blant 2049 felte rein ble det funnet prionsmitte hos 19 ellers friske dyr. Senere, i 2020 og 2022, ble det felt to smittede rein på Hardangervidda og usikkerheten om smittens opprinnelse og utbredelse økte ytterliggere. Forvaltningsmyndighetene besluttet derfor å redusere Hardangervidda-bestanden fra antatt rundt 7000 til under 5000 vinterdyr i det vel 8000 km2 store området samt å fjerne så mange 2 år+ bukker som mulig. Det skulle fortrinnsvis skje gjennom ordinær jakt og, hvis nødvendig, vinterjakt. 

 

Villrein som jaktes samler seg ofte tett sammen i større flokker og følger sin urgamle tradisjon med å vandre mot vinden. Dermed kan rein forsvinne for kortere eller lengre tid fra deler av området. Dette er hovedårsaken til at fellingsprosenten på vidda alltid har vært lav og som søkes motvirket ved å utstede store fellingskvoter. I bekjempelsen av skrantesyken ble det gitt fellingskvoter på 8000 og 7000 villrein (2021 og 2022) samt en forlengelse av jakttiden med ekstra jaktdager både i august og i oktober. Alt dette var stressende for villreinen og førte til redusert beitetid, kraftig aktivitetsøkning og redusert kroppsvekt eller kondisjon. Det hele toppet seg med trusselen om vinterjakt med snøscooter/helikopter for å lykkes med ønsket bukk- og bestandsreduksjon. Denne planen ble stoppet etter kraftfulle protester lokalt og nasjonalt. 

 

Med dette historiske bakteppet og et sterkt ønske om å ivareta en levedyktig bestand med villrein i Norge ble den private stiftelsen «Redd Villreinen» til. 

​

Les hele Reimers forskningsartikkel her:

​